Bortgjemt i et eller annet kott, kjeller eller kontor lengst inne i gangene til universiteter og høgskoler sitter hun. Hun leser på de siste høgskolestyrepapirene eller justerer læringsutbyttet til et eller annet del emne ved et obskurt studie. Et studie som ikke engang studieansvarlig bryr seg om. Med blodskutte øyne, spindelvev fra nesa og kink i nakken sitter hun og ploger seg gjennom sakspapirene.

Når andre drar på piknik i parken drar studentpolitikeren på Peppes Pizza for å ha møter med studentidrettslag, kulturorganisasjoner og politiske fraksjoner. Ulastelig kledd i Converse, dieselbukse og grønnstripet skjorte. Kyndig leder hun møtet uten å gi merkbart uttrykk for arbeidet med omorganisering av Fakultet for Snodige Fag (FSF) som hun lå og leste på til langt på natt. Og ja, på møtet finner de ut: Det er faktisk en motsetning i vedtektene. Dette må ryddes opp i. Det er altfor vagt. Og skulle vi kanskje hatt en ny logo til studentparlamentet?

Istedenfor sixpack og ravneblikk inntar etter hvert studentpolitikeren stranda med badeball og ringer rundt øynene. Med bekymringsrynker i panna stirrer han ettertenksomt på 11 krabber som krabber om kapp på stranda. ”11 krabber. Det skal man se,” tenker han, ”men 11 måneder studiestøtte? Hvor ble det av 11 måneder studiestøtte?”  De var jo så enig, alle sammen, og Bård Vegar lovte jo?! Studentpolitikken kan være full av farer og turbulente politiske kjærlighetsforhold. Men studentpolitikeren hever seg over dette.

Studentpolitikeren. Forhatt av noen. Elsket av andre. Dette individ som kan bruke timer av sitt liv for å diskutere om studentparlamentet skal ”anbefale” eller ”oppfordre” til bruk av et tiltak. Møter rektorer og dekaner med knallhardt blikk. Kjemper for studentstyring av samskipnadene. Kjemper mot skolepenger på alle fronter.  Røyker Kopinor frem fra hulene. Konstruktiv med de konstruktive, kompromissløs mot de kompromissløse. Studentpolitikeren. Forhatt av noen. Elsket av andre. Studentpolitikeren som beskrevet av Jim Morrison: “Some call it heavenly in it’s brilliance. Others, mean and ruthful of the western dream”.

Nå er eksamen snart over. Fall til ro, studentpolitiker. Takk for hjelpen. Du har gjort en kjempejobb. Sees på andre siden av sommeren!

Studenter ved en rekke norske kunstutdanninger mottar i dag et såkalt etableringsstipend (Stipend basert på gjennomført kunstutdanning) etter at de er ferdig utdannet. Dette får de som en slags startkapital for å kunne etablere seg som kunstner. Det får de fordi kunststudiene er de studiene hvor overgangen mellom utdanning og arbeidsliv er hardest. Mange kunststudenter har høye etableringskostnader, som utgifter til nødvendig utstyr og verksteder, og samtidig begrensede inntekstmuligheter, særlig de første årene. Alle kunstutdanninger får riktignok ikke dette stipendet, og i løpet av de siste årene har stadig flere kunstretninger søkt om å bli involvert i ordningen. Dette ville naturlig nok ha ført til større utgifter for departementet, og det har de vist liten vilje til.

Som nestleder i Norsk studentorganisasjon har jeg sittet i et utvalg som behandler klager fra studenter som har fått avslag på dette etableringsstipendet. Jeg har riktignok kun vært på ett møte i dette utvalget, som varte i ca. ti minutter, men det viste seg å bli et viktig møte for akkurat denne saken.  Her ble det tatt opp at kunststudenter ved Akademiet i Tromsø ikke hadde rett til dette stipendet til tross for at utdanningen deres var lik utdanningen ved for eksempel Kunsthøgskolen i Oslo. All fornuft tilsa at dette ikke var rettferdig, og jeg brukte mine ti minutter på å fortelle utvalget dette. Utvalget var helt enig, og sendte følgelig sine innspill til Kulturdepartementet som fastsetter forskriftene utvalget følger. I etterkant fikk saken oppmerksomhet i media, og Norsk studentorganisasjon involverte seg i arbeidet.

Kulturdepartementet startet deretter prosessen med å revidere denne forskriften. NSO hadde som intensjon å få fram en mer rettferdig ordning, og å inkludere alle med lik utdanning i ordningen. Nå har Kulturdepartementet riktignok falt ned på at de kutter alle kunststudentenes rett til dette stipendet, og heller går over til en søknadsbasert ordning. I utgangspunktet er jeg skeptisk til hvorvidt en søknadsbasert ordning kan gi like gode rettigheter for kunststudenter som en ordning hvor studentene har rett til det så lenge man går på utdanningene.

Det som likevel er mest betenkelig og presserende er at Kulturdepartementet har kuttet ordningen uten å kunne si noe mer om hvordan dette skal administreres. De har sagt at studenter som blir tatt opp til høsten ikke kan belage seg på å få stipendet ved automatikk, men utover dette så holder de kortene tett til brystet. Vi frykter at ordningen skal bli alt for generell for å kunne hjelpe studenter, og i praksis vil gå bort fra en studentrettet ordning. Det viktigste for NSO er å få en god ordning som sikrer at disse midlene fortsatt skal gå til studenter. Det skal lønne seg å ta høyere utdanning i Norge, og Norge vil være tjent med en kunstscene bestående av høyt utdannede kunstnere. I tillegg frykter vi at mangelen på forutsigbarhet vil hindre enkelte fra å ta en høyere kunstutdannelse i Norge, og vil jobbe for at det skal være sosial mobilitet også i Kunst-Norge.

Til tross for at det er knyttet stor usikkerhet rundt omleggingen av ordningen, må jeg innrømme at det litt morsomt å se at det å bruke ti minutter av sin tid en oktoberdag i 2010 faktisk fører til endringer. Nå gjenstår det allikevel å se om endringene blir til det bedre, men NSO skal i alle fall stå på for at utfallet blir til det beste for studentene.

Professor Jan Fagerberg har ledet et mystisk utvalg, kalt Fagerbergutvalget, som har sett på hvordan forskningen skal organiseres i Norge. I utvalgets mandat står det at arbeidet deres skal foregå gjennom en åpen prosess. Og selv om utvalget i sin innstilling påstår at prosessen har vært åpen er det grunn til å være noe oppgitt over fremgangsmåten deres.  Utvalget har arrangert kun én åpen konferanse, der utvalget presenterte noen svært tidsavgrensede tall på forskningsproduktivitet som fikk media til å meske seg i hvor dårlig det stod til med norsk forskning. Dette var et ikke et tillitsvekkende trekk fra utvalget.

Rektor ved Universitetet i Oslo, Ole Petter Ottersen, skrev i sin blogg: ”Vi skal publisere internasjonalt (og vi skal måles på dette), men sannelig har vi andre oppgaver også. Ikke minst skal vi danne og utdanne. Og vi skal formidle. Vår innsats på disse feltene kan ikke måles så lett.”

Det er her Fagerbergutvalget bommer grovt. Utvalget ser med fiskeøyne utelukkende på forskning, og glemmer helt at utdanningsinstitusjonene både skal forske, formidle og utdanne. Norsk studentorganisasjon sendte utvalget tidlig et innspillsdokument vedtatt av vårt Landsstyre hvor vi påpekte forskningens sentrale plass i utdanningene. Vi mener at en ikke kan se på forskning uten å samtidig se på bachelorutdanningene og masterutdanningene.

Et raskt søk i NOUen viser at forskningens viktighet for bachelorutdanningene ikke akkurat gjennomsyrer dokumentet. På søkeordet ”bachelor” får man ett eneste treff. For de interesserte kan man bla opp på side 107 hvor det står at forskning kan ha positive virkninger for bachelor- og masterutdanninger. Videre står det at det er vanskelig å måle dette, og at det er ønskelig å utvikle metoder for å kunne kartlegge effekten forskning har på utdanning.

Og dette instrumentelle fokuset preger mye av det jeg har lest av utredningen så langt. Det synes som om utvalgets ideologi er at dersom noe ikke måles, så eksisterer det heller ikke. Dette medfører blant annet et svært instrumentelt syn på forskning. Jeg mener, som mange andre, at forskning er mye mer enn bare verdiskapning, sysselsetting og økonomisk vekst. Forskning er kunnskapsproduksjon og samfunnsutvikling. Det finnes ikke enkle barometre som helhetlig kan måle samfunnsutvikling, og dette gjør at jeg frykter at NOUen går glipp av viktige momenter. Dette være seg hvordan forskning utvikler verden videre, og hvordan grunnforskningen er viktig for kunnskap som kanskje ikke kan måles i verdier før mange, mange år frem i tid. Og ikke minst, som utvalget selv påpeker, så vil det være vanskelig å måle forskningens verdi for utdanningene.

Så, da vet vi hvem Fagerbergutvalget er. Fagerbergutvalget er nok et innslag i køen av størrelser som ønsker å se på akademia instrumentelt, fremfor et kulturfelt bestående av både tradisjoner og en nødvendig distanse til instrumentell tenkning. Vi skal tross alt redde verden, er det ikke derfor vi alle er akademikere?

Les mer om NSOs reaksjoner på Fagerbergutvalgets rapport

Les hele rapporten her

NSO skal både velge nytt arbeidsutvalg som skal lede organisasjonen fra sommeren av, og medlemmer og ledere til de politiske komiteene, kontrollkomiteen og valgkomiteen. Du bør vurdere om noe av dette kan være for deg.

Første gangen jeg stilte til valg var i ”Studentforeningen Inter” på det som den gang het Høgskolen i Bodø. Det er nå syv år siden, og etter det har jeg vært med på mye rart, mye spennende og vært utsatt for mange utfordrende oppgaver og situasjoner. Alle disse gode opplevelsene har gjort at jeg har stilt til valg i studentorganisasjonene lokalt eller nasjonalt hver eneste vår, og det sier jo litt om hva jeg synes jeg har fått igjen for det.

”Spørsmålet er ikke hva organisasjonen kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for organisasjonen.” Dette ble sagt under Landsmøtet til Pedagogstudentene da de hadde valg i fjor. Jeg synes setningen oppsummerer det å stille til valg veldig godt. Alle har noe å bidra med, du må bare være interessert og ha lyst!

Først vil jeg si hva jeg synes er gøy med å sitte i arbeidsutvalget hos oss:

1)      Jeg elsker å jobbe med folk. Det å møte studenttillitsvalgte i NSO og våre samarbeidspartere utenfor organisasjonen er herlig. Man møter mennesker som er utrolig hyggelige og som er kunnskapsrike innenfor det de holder på med, som lærer deg masse, og som på mange måter preger deg for livet.

2)      Jeg elsker den varierte arbeidsdagen på kontoret. Når du sitter på kontoret og skriver et lobbedokument, kan du plutselig få en telefon fra en studentleder som sier at rektoren på høgskolen deres har forskanset seg på kontoret og nekter å komme ut før kvalifikasjonsrammeverket er lagt død. Da er det action. Det er kanskje et spesielt eksempel, men dog kunne det vært sant. Ingen dag er lik, og man får nye erfaringer hver dag.

3)      Jeg elsker å holde kurs for våre studenttillitsvalgte. Da jeg begynte i studentpolitikken så jeg opp til alle som kom og holdt kurs for oss. Nå er jeg en av dem som holder kurs, og jeg ser umåtelig opp til de som sitter å hører på. Etter sju år og ti kilo i studentpolitikken har jeg erfart at det jeg lærer mest av er å møte og kurse våre tillitsvalgte. Og så møter man utrolig mange hyggelige mennesker.

Det finnes selvfølgelig lange dager og store utfordringer. Man må jobbe masse, reise masse og stadig befinne seg i nye situasjoner, men jeg kan garantere deg at du vil få mye mer tilbake. Du får møte en organisasjon i støpeskjeen, som du kan være med å prege og utvikle. Samtidig møter du en organisasjon med pondus som har tradisjoner 75 år bak i tid.

Med dette vil jeg oppfordre alle våre tillitsvalgte til å gjennomføre en  god og rederlig valgkamp, og ikke glem: ”Hva kan du gjøre for organisasjonen vår?”. Godt valg!

Les mer om de ulike vervene her